Kapittel 57
1 Til sangmesteren; "Forderv ikke;" [kanskje melodien] av David; en gyllen sang, da han flyktet for Saul og var i hulen. Vær mig nådig, Gud, vær mig nådig! For til dig tar min sjel sin tilflukt, og i dine vingers skygge søker jeg ly inntil fordervelsen går over. (57:2) Vær mig nådig, Gud, vær mig nådig! For til dig tar min sjel sin tilflukt, og i dine vingers skygge søker jeg ly inntil fordervelsen går over.
2 (57:3) Jeg roper til Gud, den Høieste, til den Gud som fullfører sin gjerning for mig.
3 (57:4) Han sender hjelp fra himmelen og frelser mig, når den som vil opsluke mig, håner. Sela. Gud sender sin miskunnhet og sin trofasthet.
4 (57:5) Min sjel er midt iblandt løver; jeg må ligge iblandt dem som spruter ild, menneskebarn hvis tenner er spyd og piler, og hvis tunge er et skarpt sverd.
5 (57:6) Vis dig høi over himmelen, Gud, din ære over all jorden!
6 (57:7) De stiller garn for mine trin, min sjel er nedbøiet; de graver en grav for mig, de faller selv midt i den. Sela.
7 (57:8) Mitt hjerte er rolig, Gud, mitt hjerte er rolig; jeg vil synge og lovprise.
8 (57:9) Våkn op, min ære, [de. sjel] våkn op, harpe og citar! Jeg vil vekke morgenrøden.
9 (57:10) Jeg vil prise dig blandt folkene, Herre, jeg vil lovsynge dig blandt folkeslagene.
10 (57:11) For din miskunnhet er stor inntil himmelen, og din trofasthet inntil skyene.
11 (57:12) Vis dig høi over himmelen, Gud, din ære over all jorden!