Kapittel 17
1 Min ånd er brutt, mine dager utslukket; bare graver har jeg for mig.
2 Sannelig, spott omgir mig på alle kanter, og mitt øie må dvele ved deres trettekjære ferd.
3 Så sett nu et pant, gå i borgen for mig hos dig selv! Hvem skulde ellers gi mig håndslag? [de. gå i borgen for mig]
4 Du har jo lukket deres hjerte for innsikt; derfor vil du ikke la dem vinne.
5 Den som forråder venner, så de blir til bytte, [for sine forfølgere] hans barns øine skal tæres bort.
6 Jeg er satt til et ordsprog for folk; jeg er en mann som blir spyttet i ansiktet.
7 Mitt øie er sløvt av gremmelse, og alle mine lemmer er som en skygge.
8 Rettskafne forferdes over dette, og den skyldfrie harmes over den gudløse;
9 men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får enn mere kraft.
10 Men I -- kom bare igjen alle sammen! Jeg finner dog ikke nogen vismann blandt eder.
11 Mine dager er faret forbi, mine planer sønderrevet -- mitt hjertes eiendom!
12 Natt gjør de til dag, lyset, sier de, er nærmere enn det mørke som ligger like for mig.
13 Når jeg håper på dødsriket som mitt hus, reder i mørket mitt leie,
14 roper til graven: Du er min far, til makken: Du er min mor og min søster,
15 hvor er da mitt håp? Mitt håp -- hvem øiner det?
16 Til dødsrikets bommer farer de [mine forhåpninger.] ned, på samme tid som jeg går til hvile i støvet.